Lommedalen kirke . minnenisje

Kulturmeldingen til Den norske kirke, uttaler at kunst og kulturelle uttrykk skal tas i bruk og utfolde seg i kirkerommet. Lommedalen kirke har med varsom omtanke valgt å uttrykke kirkens og livets merkedager på ulik vis i rommet.

Minnenisjen ble til i samarbeid med prestene i kirken, et ønske om å dedikere et sted i kirken for å minnes de døde. Der noe kunne merkes med deres navn. For å fortelle at Gud husker på menneskene. Både i liv og død. Og for å minne de som er i kirkerommet på at Gud rommer alt mellom fødsel/dåp og død/grav.

En stille nisje ble valgt og avblendet med frostet glass mot bakenforliggende korridor. En gylden stråle tvunnet med tråder av bomull, silke og gullinnslag hengt i nisjen. Blikket ledes opp mot det høye og ned igjen. 

                            "Er det lys? Er det ild? En sorg stiger opp. Et håp sendes ned." - Knut Grønvik

Under strålen står en munnblåst krukke av filigrana glass, belyst underfra. I krukken legges glassteiner, "tårer", gravert med navnet til den enkelte avdøde. Allehelgensdag blir navnene fra det siste året lest. Familiene som ønsker det, får minnesteinen med seg hjem. De andre tårene smeltes om og kan brukes av nye generasjoner.

Lommedalen menighet  .   Lommedalen kirke  .   Tekstilkunstner Tore Wilhelmsen  .   Glasskunstner Vidar Koksvik - Klart Glass

"Symbolikken i Lommedalen kirke er tydelig lagt inn i arkitekturen. I søylene ved inngangen til kirken finner vi glasspunkter med ting som skal minne oss om skapelsen, at vi er skapt av Gud. Den buede alterveggen med det åpne korset forteller oss at Jesu oppstandelse har åpnet en vei til det evige liv og at Gud kommer oss i møte. Mellom fødsel (skapelsen) og døden (Det åpne korset) lever vi livene våre. Det store, åpne kirkerommet forteller oss at Gud rommer alt våre liv er fylt av, gjennom alle tider.

Ved å lage en minnenisje i et av vinduene ville symbolikken som allerede finnes i kirken blitt enda sterkere.

Når noen dør merker vi vår sterke og sårbare vi mennesker er. Hvordan båndene mellom oss mennesker er både sterke og skjøre. Både glasset og tråden har dette i seg. Det er både sterkt og skjørt. Sånn som livet og menneskene er."

Tekst: Elise Bjerkreim-Bentzen, tidligere sokneprest i Lommedalen menighet